Programmering består i å skrive kode som datamaskiner kan forstå. Vi kaller det gjerne kode, fordi den må skrives på en helt bestemt måte. Datamaskinen tolker koden og utfører instruksene som står der.

Det norske språket består av rundt 300 000 forskjellige ord. I programmeringsspråket Python klarer du deg med omkring 100 ord. Derfor burde det være langt enklere å lære å programmere i Python enn å skrive norsk. I tillegg til ordene har vi matematiske tegn. Når vi programmerer, setter vi ordene og tegnene sammen på en bestemt måte, og ord og tegn må skrives helt riktig.

Hvis du har en liten kommafeil i en melding, vil de fleste mennesker forstå hva du mener. Sånn er det ikke med programmeringsspråk. Hvis du skriver bare én bokstav feil eller glemmer ett tegn, vil koden slutte å virke. Til og med hvis du skriver stor bokstav der det skal vært liten, blir koden ødelagt.

Datamaskinen er ganske dum og utfører bare kommandoene vi gir den. Den kan ikke tenke selv. Derfor blir det vår jobb å tenke ut algoritmer, eller oppskrifter, som datamaskinen kan utføre. Til gjengjeld er datamaskinen veldig god til å utføre algoritmene svært raskt og uten feil.

Når du skal skrive kode, er det alltid lurt å planlegge hva koden din skal gjøre. En vanlig teknikk er å starte med å skrive med egne ord, gjerne på ditt eget språk, hva koden skal gjøre. Å skrive instruksjoner på stikkordsform kalles å skrive pseudokode. Programmerere bruker det for å planlegge koden uten å tenke på skrivefeil og detaljer.

Koden ovenfor har mange steg du vil lære mer om i fortsettelsen.